Salmebloggen til Leif Haugen

Trygve Bjerkrheim har gitt ut en rekke diktsamlinger. Nummer 15 i rekken kom ut i 1979. Den fikk tittelen Mot soloppgangen. Her finner vi blant annet diktet Ver ikkje redd. Det ble tonesatt av Gunnstein Draugedalen samme året. I Sangboken (1984) finner vi sangen som nummer 387. Her er tilblivelsesåret oppgitt til 1971. Sangen har fire strofer. Vi siterer strofe en:

Ver ikkje redd! Du har ein Frelsar
Som kjøpte deg til Gud med blodet sitt.
Kvar ein som kjem, han varmt velkomen helsar.
Guds barn du vert. Eit evig liv er ditt.

Strofen er sitert med tegnsetting slik vi finner den i Sangboken (1984). Trygve Bjerkrheim overlot rettighetene til alt han hadde skrevet, til Lunde Forlag. Det er også dette forlaget som har trykt opp Sangboken. Vi skal se litt mer på oppbygningen av sangen Ver ikkje redd.

Tittelen på verket gjengis i begynnelsen av alle de fire strofene i sangen. Det er det som er temaet eller utgangspunktet for videre refleksjon. Og Trygve Bjerkrheim er ikke alene med å bruke gjentagelsen som et litterært virkemiddel. Sangen taper ikke sin kraft av den grunn – snarere tvert imot.

Leser vi Bibelen med tanke på frykt eller redsel, vil vi legge merke til noe eiendommelig. Uttrykket Ver ikkje redd gjentas gjennom hele Bibelen, like fra Mosebøkene og til og med Johannes Åpenbaring. Vi siterer den nynorske teksten fra 1. Mos 15, 1:

Ei tid etter at dette hadde hendt, kom Herrens ord til Abram i eit syn, og det lydde så: «Ver ikkje redd, Abram! Eg er ditt skjold; løna di skal verta overlag stor.» (1878 utg).

Gud ville gi ham Kanaans land i eige og hans ætt skulle bli talløs som himmelens stjerner. Abraham trodde Herren, og derfor regnet Herren ham som rettferdig, står det. Det var løftenes land. Også de troende i dag, har løftet om et evig rike hjemme hos Gud.

Og ordet lyder: Ver ikkje redd! Det går som en rød trå gjennom hele Bibelen. I vår nynorske utgave er det gjengitt 120 ganger. Det er et ord til oss hver tredje dag gjennom hele året. Bjerkrheim var nok på trygg bibelsk grunn da han skrev Ver ikkje redd.

Men på samme måten som inngangen var velsignet med et Ver ikkje redd, så er også utgangen i Den Hellige Skrift beseglet med et Ver ikkje redd. Det er endetiden og lidelsene i den siste tid som er tegnet opp her. Vi siterer fra Åp 1, 17-19:

Då eg såg han, fall eg ned for føtene hans som eg var død. Men han la høgre handa si på meg og sa: Ver ikkje redd! Eg er den fyrste og den siste og den levande. Eg var død, men sjå, eg lever i all æve og har nyklane til døden og dødsriket. Skriv opp det du har sett, det som no er og det som heretter skal koma.

Det er et ord fra Gud selv: Ver ikkje redd! “Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket. Skriv derfor ned det du har sett, det som er nå, og det som skal komme heretter”, leser vi i bokmålsutgaven.

Siste ordet i Bibelen ble talt til menigheten i Smyrna. De fikk også høre et Vær ikke redd. Vi siterer det etter nynorsk-utgaven siden det nok er dette språket Bjerkrheim kjente seg mest hjemme i. Det taler om lidelsen, men også om seieren og livets krone, Åp 2, 10:

Ver ikkje redd for det du skal lida! Djevelen kjem til å kasta nokre av dykk i fengsel, så de skal setjast på prøve, og de skal lida vondt i ti dagar. Ver tru til døden, så skal eg gje deg livsens krone!

Ver ikkje redd! Du har ein Frelsar / som kjøpte deg til Gud med blodet sitt / Kvar ein som kjem, han varmt velkomen helsar / Guds barn du vert. Eit evig liv er ditt. Slik skriver Trygve Bjerkrheim. Vær ikke redd for å gå til Jesus. Han tar imot alle. Det er invitasjonen, som å komme hjem – å være ønsket velkommen.

Andre strofen skildrer frelsesgrunnen: Ver ikkje redd! Di synd er sona. Originalen har en bindestrek eller tankestrek her: Ver ikkje redd! – di synd er sona. Det henger nøye sammen. Bjerkrheim tør nesten ikke å bruke punktum engang. Han skynder seg til å tilføye: Du trenger ikke å være redd lenger for din synd er sonet. Samtidig stanser han opp i undring. Er det sant, ja, det er virkelig sant. Vi siterer den andre strofen:

Ver ikkje redd! Di synd er sona,
Di gjeld betalt, og Jesus leid din død.
For Kristi skuld du kvila kan, og vona.
Han sjølv di rettferd er, og livsens brød.

Jesus gikk i døden i mitt sted. Mine synder er sonet en gang for alle. Det er ikke mulig å skrive mer evangelisk enn dette. Det er forsoningens mysterium. Skyldbrevet ble naglet til korset med Jesus. Det er han som er min rettferdighet. I en vekkelsessang som Arne Aano satte tone til står det slik:

Det er nok, det som Jesus gjorde,
det er nok, det som han har sagt.
Han har sona di synd, den store,
og deg vunni så rein ei drakt.

Det er nok: Ver ikkje redd! Di synd er sona. Så enkelt kan det bli sagt. Det var mange som hørte seg frelst under Arne Aano sin talerstol. Han forkynte evangeliet og sang det inn i alles hjerter. Det kan trolig ikke sterkt nok understrekes hvilken ånd som følger med den kristne sangen. Og Bjerkrheims kristne lyrikk er som skapt for sang. Hans språk er veldig musikalsk.

Også en annen i Bibelen ble møtt med ordene: Ver ikkje redd! Det var den fattige enken i Sarepta. Da Elia kom til byporten, så han en fattig enke som gikk og sanket ved. Elia ropte til henne:

Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke!» Da hun gikk for å hente vann, ropte han etter henne: «Ta også med et stykke brød til meg!» Hun svarte: «Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødbit; jeg har bare en neve mel i krukken og litt olje i kruset. Nå går jeg her og sanker noen vedpinner og vil gå hjem og lage mat til meg og sønnen min. Så kan vi spise og legge oss til å dø.» 1. Kong 17, 8-12

Men hva skjedde? Fordi enken i Sarepta ga profeten mat da han spurte henne om det, gjorde Gud det slik at hennes krukke aldri ble tom. Det var alltid nok av mel og olje. Vi leser videre fra 1. Kong 17, 13-16:

Elia sa til henne: «Vær ikke redd! Gå hjem og gjør som du har sagt! Men bak først et lite brød av melet, og kom ut til meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og sønnen din. For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom, og det skal ikke mangle olje i kruset til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden.» Da gikk hun og gjorde som Elia hadde sagt, og siden hadde de mat i lang tid, både han og hun og folket i hennes hus. Melkrukken ble ikke tom, og oljen i kruset tok ikke slutt. Det gikk som Herren hadde sagt gjennom Elia.

“Ver ikkje redd!” Når Gud går med, er det ingen grunn til å frykte. Det er lett å si det, men kanskje ikke alltid så lett å leve etter det. Men Trygve Bjerkrheim hadde nok opplevd dette i sitt eget liv. Det er ikke alle mennesker gitt å få leve i Herrens velsignelse med sitt liv slik som ham. Vi siterer strofe tre:

Ver ikkje redd, for faderhanda
Deg verna vil. Den armen fast deg held.
Han skal deg losa til du stend på stranda.
For Kristi verk i tid og æva gjeld.

Strofe en taler om omvendelsen. I neste strofen møter vi frelsens objektive grunnlag. Og i tredje strofen møter vi Gud som leder og beskytter sitt barn gjennom livet. Originalen har i-ending. Den er blitt borte i fornorskningen: Ver ikkje redd, for faderhandi / deg verna vil, – den armen fast deg held / Han skal deg losa, til du stend på strandi / For Kristi verk i tid og æva gjeld. For meg blir ”stranda” nesten litt for hverdagslig. Rimparet handi – strandi er godt, poetisk og høytidelig. Gud vil lose den troende over livets fjord, til han står frelst på den himmelske strand.

Mange går nok og er redde for fremtiden. Det kan være så mange ting som skygger for frimodigheten, alt fra svik og skyld til angst og depresjoner. Lindis Kvalsund Myklebust forteller en gripende historie fra sitt eget liv i “Frå mørke til lys”. Hun var en lykkelig tobarnsmor som fikk snudd livet sitt opp ned av sykdom med angst og depresjoner.

Mange innleggelser og all verdens medisiner hjalp ikke. Ekteskapet gikk i stykker og hun flyttet hjem til sine gamle foreldre. Moren døde og selv fikk hun kreft. Men i alt holdt hun fast på sin kristne tro.

Få trodde at Lindis skulle bli frisk. Men hun visste at det var andre som ba til Gud for henne. Ved et par anledninger ble det også bedt for henne med håndspåleggelse. Og det var noen ord som hadde brent seg fast: “Du skal komme styrket ut av dette. Det er jeg sikker på!” Og plutselig en dag skjer det en forandring i hennes liv. Hun blir gradvis bedre og til slutt helt frisk. I alle disse årene var det noen ord fra Bibelen som stadig dukket opp igjen i hennes sinn. Vi siterer dem fra bokmålsutgaven (1978) av Jes 41,10:

Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg, ja, holder deg oppe med min frelserhånd.

Ikke alle opplever å bli helbredet fra sykdom. Men Jesus har lovet at han ikke skal svikte eller forlate oss en eneste dag, hvis vi holder oss til ham. Også julenatt lød det et “frykt ikke”. Hyrdene på marken fikk høre englesang og englebudskap. De ble meget forferdet da Herrens herlighet lyste om dem, står det. Men så leser vi videre fra Luk 2, 10:

Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: «Ære være Gud i det høyeste / og fred på jorden / blant mennesker som har Guds velbehag!»

Jesus kom til jorden for å frelse deg og meg. Den samme Frelseren skal også gå med meg alle dager så lenge verden står. Nils Frykman synger om det i en sang som på norsk går slik: Min fremtidsdag er lys og lang / den rekker bakom tidens tvang / der Gud og Lammet selv jeg ser / og ingen nød skal være mer.

Dikteren har kanskje hentet bildet med “livsens-hagen” fra et sted som for ham var paradis på jord. I alle fall satt han ofte der. Og mye av poesien han skrev tar også utgangspunkt i naturen. Det var en liten hage med en allé på Fjellhaug Skoler, hvor Bjerkrheim bodde i mange år. Bildet er kanskje ikke så veldig originalt. På bokmål finner vi ofte uttrykket “livets hage”. I paradisets hage sto det et tre, livsens tre. Hos Bjerkrheim er det blitt til “livsens-hagen”. Det står som et bilde på himmelen.

Trygve Bjerkrheim har uttalt en gang at det verste med å bli gammel, er at vennene blir borte. De dør. I strofen kommer han også inn på døden. Og vi kjenner uttrykk fra mange kort om vennskap: “Gode venner er blomster i livets hage” . Men også vennene blir borte. Bjerkrheim blir ofte kalt for “vårens og håpets dikter”. Det er ikke høsten som dominerer hos ham. Høsten er ikke det siste. Også den bærer bud om en evig vår. Ver ikkje redd for framtidsdagen / for solefallet og di siste stund! Jesus forlater oss aldri. Heller ikke døden blir det siste. Det er en himmel i vente. Vi siterer siste strofen:

Ver ikkje redd for framtidsdagen,
for solefallet og di siste stund!
Din Frelsar fører deg til livsens-hagen.
Der du for evig stend på sikker grunn.

Leif Haugen. Bergen, 2. desember 2007

Kilder:

Sangboken (1983)
Norsk Salmebok (1984)
Bibelen (1978 utg)

Trygve Bjerkrheim: Det er makt i de foldede hender (1979)
Arne Prøis: I regnbuens glans. Arne Prøis i samtale med Trygve Bjerkrheim (1991)
Lindis Kvalsund Myklebust: Frå mørke til lys
http://www.aglownorge.org/fra_morke_til_lys.html

Sangen er gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag

Utenfor var det grått og vått. Det regnet da vi kom, og det regnet da vi skulle gå hjem. Ikke alle hadde tatt med seg paraplyer. De tenkte kanskje at det er så mye å dra på. Vi kjører nesten fra hus til hus. Og så skal vi være inne da. Seremonien avsluttes her. Vi hilser kort på familiene og så går vi hjem, hver til vårt. Det er fredag. Når vi er ferdige i kapellet, kjører vi hjem.

Det er altså en begravelse, eller for å være mer nøyaktig, en bisettelsesseremoni. De fleste kjenner trolig noen. Andre kjenner mange. Noen få kjenner kanskje ikke mer enn noen ganske få. Vi var to i bilen. Utenom oss kjente jeg fire. Vi satte oss litt langt bak. Men jeg fikk da hilst på tre av dem jeg kjente. Det var så mange som ville si noen ord. Men jeg kunne da vente. Takk for meg. Det var en veldig fin seremoni, fikk jeg sagt.

Jeg var glad jeg gikk. Det skjer jo bare en gang. Den avdøde var ikke gammel, bare 57 år gammel. Men det ble tegnet et bilde av menneske som ikke satte sine ønsker og behov øverst. De andres ve og vel kom først, ikke minst i familien, barna og barnebarna. Siste tiden var smertefull. Det visste jeg. Men at hun også hadde besøkt barna her jeg bor, det visste jeg ikke. Det er ikke alltid vi vet så mye om hverandre her i byen.

Vi fikk stukket et program i hånden ved inngangen. Det var bilde av den avdøde i et hjerte på forsiden. Så fint tenkte jeg, de vil bevare minnene i sitt hjerte. Alle de gode øyeblikkene fra tiden før sykdommen gjorde livet vanskelig, var verdifulle å ta vare på. Og like til det siste var hun så optimistisk. Siste uke var nok verst. Da var det ikke lenger håp på denne siden av graven.

Så underlig det enn høres så tok presten utgangspunkt i et ord fra Det Gamle Testamentet i sin minnetale. Gud skal sende dere høstregn. Også denne stunden kunne bli til velsignelse. Livet her på denne jorden var over, men for den troende er det ikke over. Det finnes et bedre sted uten sorg og tårer.

Jeg så ut av vinduet. Det regnet fremdels. Utenfor holdt en stor heisekran på med sitt arbeid på en byggeplass. Livet må gå videre. Men vi skal få lov til å sørge. Alt har sin tid. Gud vet hvor mange dager vi får tilmålt. For noen blir vandringen lang. Andre får et kort liv, alt for kort liv vil mange mene. Men slik er livet. Brått og brutalt blir livstråden i noens liv kuttet over av sykdom eller ulykke. Hva med velsignelsen da? Nei, vi kan ikke anklage Gud. Men vi kan gå til ham med alt. Gud kjenner oss bedre enn vi selv.

I det gamle Israel gikk bonden og ventet på høstregnet slik at kornet skulle bli modent. De så på regnet som Guds velsignelse. Vi møter det flere steder. I 5 Mosebok er det koblet sammen med at mennesket går på Guds veier og følger hans bud:

“Dersom dere adlyder mine bud som jeg gir dere i dag, og elsker Herren deres Gud og tjener ham av hele deres hjerte og hele deres sjel, vil jeg la landet få regn i rette tid, høstregn og vårregn, så du kan høste inn kornet, vinen og oljen.” 5. Mos 11, 13 -14

Også i Salmenes Bok møter vi igjen høstregnet. I Salme 84,7 kan vi lese følgende: “Når de drar igjennom den tørre dal, gjør de den til en kildevang; høstregnet dekker den med signing.“ Fra gammel tid har de troende sammenlignet denne vandringen opp til tempelet i Jerusalem, som et bilde på vår vandring på denne jorden. I 1930 utgaven av Bibelen leste vi det slik: “Når de vandrer gjennem tåredalen, gjør de den til en kildevang, og høstregnet dekker den med velsignelse.”

Etter at tankene en liten stund hadde vandret av sted til fjerne himmelstrøk, var jeg tilbake der jeg satt. Det ble ikke så trist som jeg hadde trodd. Både prest og familie understreket dette med gjensynet. Det manglet ikke på tårer og sorg. Å miste noen som står en nær, er smertefullt. Det er kjærlighetens pris. Vi bruker vakre blomster med sløyfer som sier Takk for alt, Hvil i fred og På gjensyn. Slik er livet og slik er det å miste noen vi er glad i. Så får trøsten være at for den som tror på Jesus, så kommer det en oppstandelses morgen med solskinn uten sky. Vi skal få møte våre kjære igjen.

Postludiet munnet ut i tonene til Där rosor aldrig dör. Det var der denne bloggen startet. Janie West Metzgar skrev denne vakre hymnen i 1929. Hun døde av blodkreft og slet hele sitt liv med smertefull sykdom. Men hun ville ikke klage. Sangene ble til perler i lovsangens smykke, vokst frem fra lidelsen. Vi siterer første strofen og refrenget:

Til en by jeg er på vandring,
Gatene av gull er lagt.
Livets tre der står i blomstring,
Der hvor roser aldri dør.

Her de blomstrer for sesongen,
Snart de visner ned og dør.
Til en by jeg er på vandring,
Der hvor roser aldri dør.

Talen for denne søndagen handlet om Guds omsorg. Vi skulle ikke gå og bekymre oss. Det høres nesten ut som en ordre. Men det er vel fordi jeg er for selvopptatt. Vi må løfte blikket oppover: “Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verd enn de?” Matt 6, 26
Mange steder i Bibelen blir vi minnet om nettopp dette. “Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet, for da er deres forløsning nær.” Jesus taler om de siste ting. Det er så lett å fylle tankene med dette som hører denne jorden til. Men det er et navn som er over alle andre navn. Det er Jesus: Navnet Jesus blekner aldri / Tæres ei av tiden tann / Navnet Jesus det er evig / Ingen det utslette kan.

Nils Dybdal-Holthe forteller hvordan siste strofen av sangen Navnet Jesus ble til. David Welander var hjemme og gikk en kveld ut på trappen før han skulle legge seg for natten. Han så opp mot himmelen, det var overskyet og dårlig vær. Da ser han plutselig at to skyer rivner og en stjerne blinker mot ham. Det er da han setter seg og skriver disse vakre linjene sitert etter Sangboken(1962):

Midt i nattens mørke blinker
Som et fyrlys Jesu navn
Og hver hjelp’løs seiler vinker
Inn til frelsens trygge havn.

Og når solen mer ei skinner,
Jesus-navnet lyser enn .
Da den frelste skare synger
Høyt dets pris i himmelen.

Jeg gikk hjem igjen og var velsignet. Det er lys over grav for den som tror på Jesus. Døden er sikrere enn livet. Men Jesus har gått i forveien. Han har brutt dødens lenker. Jesus døde for meg slik at jeg kan få leve for ham.

Tenk når engang hvert hjertebånd som knyttet
Meg fast til andre her i støvets land,
Har jordens kår med himmelens ombyttet,
og ingenting oss lenger skille kan!

Leif Haugen. Bergen, 19. september 2007

Kilder:

Bibelen (2005 utg)
Bibelen (1978 utg)
Bibelen (1930 utg)

Sangboken (1983)
Sangboken (1962)

Nils Dybdal-Holthe sin kommentar til Navnet Jesus blekner aldri:
http://leifhaugen.weblogg.no/1189511685_navnet_jesus_blekner_.html

Gresk: Joseph the Hymnographer, 860
Engelsk: John Mason Neale, 1862
Norsk: Leif Haugen, 2007

Melodi: Knecht (Barton)

Å glade pilgrimsflokk,
hvis du vil fremad gå.
Med Jesus som ditt følge,
til ham din lyst vil stå.

Å glede, hvis ditt arbeid,
som Jesus gjort for menn.
Å glede hvis du hungrer,
som Jesus hungret enn.

Det kors av Jesus båret,
han båret har for deg.
Min Jesus tornekronet,
han bar den kun for meg.

Den tro som Jesus favner,
det håp du lenges ved.
Guds kjærlighet og omsorg,
ha takk at du går med.

Her prøvelser du møter,
du sorger holder ut.
Her fristelser er mange,
og død, den bitre lut.

Å glade pilgrimsflokk,
se opp mot himlen skjønn.
Hvor slike ringe sorger,
skal få så stor en lønn.

Leif Haugen. Bergen, 14. oktober 2007

Sist revidert: 20. oktober 2007

Sangen ble skrevet av Trygve Bjerkrheim i 1955 og hører til en av de mest kjente sangene han har skrevet. Den ble sunget inn på grammofonplate av den svenske sangeren Lage Wedin og spilt utallige ganger i Ønskekonserten i NRK radio. Utover på 1960-tallet lå den som nummer en, av de mest ønskede sangene. Vi siterer den første strofen:

Det er makt i de foldede hender,
i seg selv er de svake og små.
Men mot allmaktens Gud du dem vender:
Han har lovet at svar skal du få.

Både sangen “Det er makt i de foldede hender” og “Han tek ikkje glansen av livet” må vel egentlig regnes som salmer selv om forfatteren selv bare kaller de “kvad” eller sanger. Den førstnevnte er nr 47 i Salmer 97 og den andre er nr 346 i Norsk Salmebok. I Sangboken (1983) finner vi “Det er makt i de foldede hender” som nr 573. Den står her oppført som første sang under temaet “Bønn“.

Bakgrunnen for salmen er egentlig et sitat fra en tale på et formiddagsmøte i 1954. Det var misjonær Jon Berg som talte om bønn og en setning fra talen festet seg i dikterens sinn: “Fronten med dei falda hender er den veldigste stormakt i verda“. Trygve Bjerkrheim skrev det ned på et lite blomsterkort som han i sitt franske nytestamente.

Bjerkrheim ville gjerne ha skrevet en sang om bønn med utgangspunkt i det Jon Berg sa i talen sin, men det ble ikke noe av før en sommernatt i 1955. Da våknet han midt på natten og kom til å tenke på ordene fra formiddagsmøtet. Det tok til å tone i dikteren: “Det er makt i de foldede hender“. Og Trygve Bjerkrheim skrudde på nattlampen og skrev ned to strofer og et refreng. Deretter la han seg til å sove igjen. Vi siterer refrenget:

Det er svar underveis, engler kommer med bud.
Om det drøyer, det fram dog skal nå.
For det lovet jo løftenes trofaste Gud:
Kall på meg, og du hjelpen skal få!

Han lå på sykehuset i Drammen, Berner Maudal. Pasienten var veldig dårlig og han hadde store smerter. Men en natt var det en strofe fra Ønskekonserten som plutselig dukket opp i hans sinn: “Kall på meg! Og du hjelpen skal få! Verselinjen er fra sangen “Det er makt i de foldede hender“. Og mens han lå der foldet han sine hender og bad til Gud. Berner opplevde at smertene forsvant og han fikk si ja til Jesus der og da. Han ble et nytt menneske. Og siden lå han alltid med hendene foldet. Og konen hans spurte: “Hvorfor gjør du det?” Og han svarer: “Jo, fordi det er makt i de foldede hender”. Etter dette måtte de spille sangen på grammofon for ham hver eneste dag.

Dikteren og hans hustru besøkte Berner en dag før påske i 1965. De hadde hørt at han hadde vært alvorlig syk. Nå var han kommet hjem fra sykehuset. Og når de stiger inn i sykerommet, brister Berner ut i gråt i det han sier: “Gud velsigne deg! Eg har venta på deg, og no var det gildt at du kom, Trygve, for eg vil so gjerne få takka deg for songen”. Og så fortalte han hvordan sangen “Det er makt i de foldede hender” hadde vært til hjelp for ham i den dypeste nød. Berner ville så gjerne leve videre, men Gud ville det annerledes. En vårdag i mai 1965 ble han stedt til hvile ved Frogner kirke i Lier. Seremonien ble innledet med sangen “Det er makt i de foldede hender“.

Vi kan kanskje stoppe litt opp ved språket. To mest kjente diktene etter Trygve Bjerkrheim ble begge skrevet på 1950-tallet. “Han tek ikkje glansen av livet” er fra 1950. Den ble skrevet på nynorsk. Og fem år senere kom “Det er makt i de foldede hender“. Den var på bokmål. Talen i 1955 var uten tvil på nynorsk. En kan undre seg litt, men det viser vel egentlig i en sum at dikteren er en ordkunstner av de sjeldne. Det er få poeter som veksler mellom målformene så suverent som Trygve Bjerkrheim. Mange holder seg enten til nynorsk eller til bokmål.

Sangen hadde opprinnelig bare to strofer. Begge handler om bønn og begge begynner med ordene: “Det er makt i de foldede hender“. Mange andre sangforfattere benytter samme teknikken. Gjentagelsen understreker temaet i sangen. Vi finner også samme virkemiddel i barnesangene og i gospelsangene. Sangen blir ikke dårligere av den grunn. Det er enkelt, sterkt og ekte. Det er makt i de foldede hender. Men ikke alle får svar på sine bønner her i dette livet.

Gud utfordrer oss til å være utholdende i bønnen. Det er ikke i vår makt å se hva som skjer. Men Skriften sier likevel at: “En rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning“. Jak 5, 16. I den nyeste Bibel-utgaven heter det: “Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye“. Det er noe som rører seg ved nådens trone. En bønn i Jesu navn, er etter faderens hjerte. Vi siterer den andre strofen:

Det er makt i de foldede hender
når i Frelserens navn du får be.
Og engang, når du livsløpet ender,
hvert et bønnesvar klart skal du se.

Den første som satte melodi til sangen var Egil Haugen på Drotningborg. Senere laget Øivind Tønnesen en ny tone til sangen. Det er den som benyttes i Sangboken (1983). Men også oberst i Frelsesarmeen, Jens Linderud, hadde skrevet en melodi til sangen. En kommer han opp på kontoret til Trygve Bjerkrheim i Grensen 19 i Oslo. Kunne han få bruke teksten til denne melodien? Det fikk han. Og så sier Linderud: “Min kone og jeg vil gjerne høre om du ikke ville skrive et vers til. Det skulle være til dem som ber for sine barn”. Og en dag oppunder jul i 1957 kom han tilbake for å spørre om teksten. Den var ferdig. Vi siterer teksten som ble skrevet for 50 år siden i år:

Du som ber for ditt barn, dine kjære,
er i forbønn fra år til år.
Om du tålmodets lekse må lære,
himlens bønnesvar engang du får.

Jens Linderud gikk, glad og fornøyd med teksten til den tredje strofen. Det var siste gang Bjerkrheim så ham. En tid etter hadde Linderud en møteserie i Egersund. Han hadde arbeidet blant unge her i flere år tidligere. Nå var han utslitt og førtidspensjonert. Det var hjertet som hadde sviktet. Før han skulle på møtet en kveld, hadde han satt seg ned i en lenestol for å hvile litt i hjemmet der han bodde. Og plutselig faller hodet hans tilbake. Linderud døde virkelig på post. Han var forfremmet til herligheten. Men strofen han ba om lever videre.

Leif Haugen. Bergen, 9. desember 2007

Kilder:

Sangoken (1983)
Norsk Salmebok (1984)
Bibelen (flere utgaver)

Trygve Bjerkrheim (red): Slik ble sangen til (1972)
Trygve Bjerkrheim: Det er makt i de foldede hender (1979)
Arne Prøis: I regnbuens glans. Arne Prøis i samtale med Trygve Bjerkrheim (1991)

Sangen er gjengitt med tillatelse fra Lunde Forlag